«De er jo ikke best!»
Et indeksfond vil aldri toppe rangeringer av de beste aksjefondene. Der finner du aktive fond. Hele rasjonalet for et indeksfond er jo at du skal få markedets avkastning, dvs snittet, fratrukket en liten kostnad. Derfor vil det alltid være fond som gjør det langt bedre – og langt svakere. «Problemet» er jo at kundene gjerne ser på toppen av rangeringene – ikke bunnen. Det siste året har f eks First Generator klart imponerende 11 % %, ifølge Morningstar.no. Best blant de norske aksjefondene. Da virker ikke Nordnet Indeksfond Norge 3 % like imponerende, selv om det er omtrent samme avkastning som OBX-indeksen, fratrukket årlig avgift.
Man glemmer imidlertid å se nedover på tabellen, hvor man finner en rekke aktive fond som gjør det langt dårligere enn indeks, som Storebrand Vekst med -18 % det siste året (alle data hentet inn 2 nov 2022). For to år siden var denne lista snudd på hodet. Da var det Vekst-fondene som toppet. Hva med neste år? Hvem vet. Men indeksfondene vil fortsatt treffe omtrent likt med indeks.
Poenget er jo at de aktive aksjefondet som topper i dag, ikke topper om 3 år eller 5 år. Historiske data taler for at et annet aktivt fond topper. Indeksfondene vil fortsatt være passe bra, men i sum bedre enn de aktive. Så med mindre du er en svært god fondsplukker, vil du over tid ikke kunne slå naboen som satte penger i indeksfond.
«Altfor stor USA-vekting!»
Globale indeksfond har en god spredning når vi snakker om antall selskaper. Aktive aksjefond har kanskje «bare» plassert i 20-30 aksjer, mens indeksfond har aksjer i over 1600 selskaper. Men har de en god nok geografisk spredning?
Populære og anbefalte globale indeksfond som DNB Global Indeks og KLP AksjeGlobal Indeks V har typisk 65-70 % av pengene plassert i amerikanske selskaper. Resten er plassert i Japan og Europa. Ikke i Kina, Sør-Korea, India, Singapore, Brasil – eller andre land som har – og blir spådd å fortsatt ha – en sterkere økonomisk vekst enn de «gamle» økonomiene.
Man kan jo alltids diskutere hvor USA-tunge selskaper som Facebook, Apple og Nestle egentlig er. Notert i USA, javel, men veksten og resultatene er jo i aller høyeste grad også i Asia og Latin-Amerika. Likevel, du eier ingenting i f eks megaselskaper som Alibaba eller Samsung. Jeg mener at dette er et viktig argument mot globale indeksfond. Men ikke nødvendigvis mot indeksfond som helhet. For du kan jo relativt enkelt bruke andre indeksfond for å oppnå en bedre spredning. Det kan i hovedtrekk gjøres på to måter.
- Kjøpe et globalt indeksfond som følger MSCI All Countries i stedet for den vanlige MSCI World. Da får du drøyt 10 % i vekstmarkeder. Storebrand Alle Markeder Indeks er f eks et slikt fond. KLP Aksje Verden Indeks et annet.
- Kjøpe et ordinært globalt indeksfond for 85 % av pengene, resten investeres i et indeksfond for fremvoksende markeder. KLP, DnB, Nordnet og Storebrand har alle slike alternativer.
«For mange dyre aksjer!»
13 % av verdien i et typisk globalt indeksfond er plassert i kun fem selskaper – de såkalte FAAMG-aksjene: Facebook, Apple, Amazon, Microsoft og Google. Årsaken er at fondene følger slavisk den såkalte MSCI World-indeksen, hvor disse aksjene er tungt vektet. Uansett hva forvalteren måtte mene om prisingen av f eks Apple, må hen ha drøyt 4 % av den i fondet. Dette er den kanskje mest vanlige kritikken mot indeksfond. Man er nødt til å laste opp med dyre aksjer, og jo dyrere aksjene blir, desto større eksponering får man, uavhengig av hva man selv mener om prisingen.
Ok, men hva er en «dyr» aksje? Mange analytikere mente f eks at Apple var skamdyr for tre år siden, da kursen var en tredjedel av dagens. Et annet, enda bedre spørsmål er om et aktivt fond med løsere mandat faktisk klarer seg bedre og unngår dyre aksjer? Igjen, skal vi tro historiske data, er det lite som tyder på det.
«Passer ikke i Norge?»
Det er nok ikke tilfeldig at indeksfond gjør det best målt mot andre globale fond. En passiv investeringsstrategi passer best i markeder som er mest mulig effisiente, som det heter på finans-norsk, dvs at prisene på aksjene til enhver tid reflekterer all tilgjengelig informasjon. Det kan man (kanskje) oppnå på «verdensbørsen» om man kan kalle MSCI World det, men er ikke tilfellet for mindre aksjemarkeder, for eksempel Oslo Børs. Forvalter man et Norge-fond, er du ikke mer enn en telefonsamtale unna finansdirektøren i selskapet du investerer i. Eller en kaffekopp med en dyktig sjømatanalytiker. Du kan jo bare prøve å ringe finansdirektøren i Apple eller GM som forvalter av et globalt fond… I Forbrukerrådets analyse fikk man en meravkastning på 0,86 % årlig i aktive Norge-fond. Men dette er snittet. Å velge forrige års vinnerfond, er ingen vinnerstrategi. Likevel konkluderer Forbrukerrådet:
«Forbrukere kan – i tillegg til å plassere mesteparten i et globalt indeksfond – vurdere å supplere med et Norge-aksjefond, som da kan være et aktivt aksjefond.»
Men merk at risikoen, målt med standardavviket, det vil si hvor mye fondene svinger i avkastning, er betydelig høyere enn for de globale fondene.
Vil rådgivningen bli dårligere?
Det er ikke bare de aktive forvalterne som lønnes av et høyere gebyr – det er også distributørene, rådgiverne, dere. Flere kunder på indeksfond gir lavere inntekter til banken og mindre ressurser brukt på sparerådgivning. Kanskje vil dette gi et enda større klasseskille på rådgivningen: De fleste må klare seg med selvhjelp og spareroboter, mens kunder med høy formue får skreddersøm. Vi er langt fra der ennå. 86 % av pengene går til aktive fond. Likevel er dette et poeng som har en viss substans, selv om det i kritikken ligger et premiss om at slik rådgivning gavner kunden mer enn selvhjelp, større utvalg og spareroboter.
«Er ikke utvalget dårligere?»
Hva så med kunder som vil ha pengene i teknologifond. I fornybar sektor. Eller i fond med samfunnsansvar? Flere og flere fondssparere vil at «deres» fond skal opptre etisk. Det vil for eksempel si at det ekskluderer visse selskaper som har en dårlig miljøprofil Her er ikke tilbudet blant indeksfondene like bredt og tilgjengelig som for aktive fond, iallfall ikke via norske banker. Men via Nordnet eller utenlandske handelsplattformer er det ikke vanskelig å finne gode indekserte alternativer. Problemet er at ikke alle de utenlandske kan puttes i en aksjesparekonto, siden de er registrert utenfor EØS. Her er det imidlertid bankene selv som kan løse problemet. De bør tilby det kundene etterspør og ikke kritisere at tilbudet ikke fins.
«Boble?»
Nei, indeksfond er ikke en boble, isolert sett. Et bredt globalt indeksfond er jo bare et fond som følger verdensindeksen. Hvis man mener indeksfondet er en boble, må man mene at hele denne indeksen, og følgelig de fleste av de 1500-2000 selskapene som inngår i indeksen, har en oppblåst verdi. Det er jo selvsagt mulig å hevde noe slikt, men da er det altså børsen i en boble og ikke bare indeksfondet.
Men hvor er de billigste fondene?
Står man mellom to så og i identiske indeksfond, som DNB Global Indeks og Handelsbanken Global Index, velger man det billigste. Det skiller i underkant av 0,20 prosentpoeng mellom disse to. Derfor får DNBs fond en sekser i Dine Penger, mens Handelsbanken får fire.
Men kostnaden du betaler er gjerne delt i to: Årlig forvaltningskostnad til selve fondet + plattformavgift til banken eller handelsplattformen som du bruker (f eks Nordnet, DNB eller Kron). De fleste banker har nå innført en plattformavgift, eller formidlingshonorar, som enkelte kaller det. Den varierer fra 0,06 % (Sbanken) til over 0,5 %. Noen banker, som Sbanken, har en langt lavere plattformavgift for indeks- enn aktive fond. Men ikke alle skiller på fond. Man kan i enkelte tilfeller unngå plattformavgift ved å kjøpe direkte av fondsforvalter. KLP har f eks ingen slik avgift for den som kjøper direkte fra dem. Men de tilbyr ikke fond fra andre forvaltere.
