I forrige uke mottok jeg en fortvilet sms fra en ung mann i Bergen:
Han sendte også kopi av brevet fra Namsmannen som bekreftet ventetiden. Opptil 18 måneder, altså! 540 dager! Ikke for å få søknaden behandlet. Men for i det hele tatt å bli tildelt saksbehandler!!
En vei ut
En offentlig gjeldsordning er siste utvei for den som har viklet seg inn i altfor høy gjeld. Før man i det hele tatt kan søke om en slik ordning, må man ha prøvd å få til en frivillig ordning med kreditorene. Sier de nei, kan det åpnes for en tvungen, offentlig gjeldsordning. Da må du være såkalt «varig ute av stand til å betjene gjelden». I tillegg må over halvparten av gjelden være eldre enn to år. Mange som søker slike ordninger, får hjelp og råd underveis av en rådgiver fra NAV, slik også min tipser fikk.
Stramt budsjett
Innvilges en slik ordning, må du leve etter et svært stramt budsjett og bruke det resterende til kreditorene, normalt i fem år. Etterpå slettes usikret restgjeld.
Dette er en god ordning, som ble innført etter forrige jappeperiode, for å forhindre at folk går i tiår uten noen løsning på sitt økonomiske mareritt. De siste årenes voldsomme vekst i forbrukslån har imidlertid ført til stor pågang både på NAV-rådgiverne og apparatet til Namsmannen i mange kommuner. Derfor blir ventetiden til tider absurd lang.
Over 12 måneder på pinebenken
I Luksusfellen har vi erfart dette flere ganger, blant annet da vi søkte gjeldsordning for Kristian Mikkola fra Kirkenes, som slet med tung gjeld etter en konkurs i firmaet sitt. Vi ventet i over 12 måneder før Namsmannen startet behandlingen av vår søknad.
I mellomtida blir folk som Kristian og min tipser fra Bergen stående i et økonomisk limbo, hvor kreditorene løper om kapp til samme Namsmann for å få tvunget lønnstrekk så lenge som mulig.
Løper til Namsmannen
I Oslo har namsfogd Aleksander Dey for lengst ropt varsku for den kolossale økningen i såkalte utleggsbegjæringer. Forbrukslånsbanker står for en stor del av denne økningen:
Slik systemet med innkreving er i dag, gis det altfor små incentiver til at bankene selv finner en løsning med dårlige betalere. Resultatet blir ofte et kappløp til Namsmannen for å få innvilget lønnstrekk, er vår erfaring. Det kan gjøre gjeldssituasjonen verre, siden det meste av likviditeten bindes opp til kun èn kreditor, mens de andre får null betjening.
Store psykiske plager
De samfunnsøkonomiske kostnadene ved at nordmenn ikke får en løsning på sine økonomiske mareritt, er ikke kvantifisert godt nok, men internasjonale studier gir et klart bilde av årsaksammenhengen mellom pengeproblemer og psykiske plager:
Statsråden må på banen!
Det er ikke Namsmannen i Bergens feil at ventetiden er så ekstrem lang. Dette er et spørsmål om ressurser. Og jeg er overbevist om at man ville fått en fantastisk avkastning på midlene, om man sørget for at de hadde nok ressurser til å avvikle køen av unge menn og kvinner som setter livet på vent i påvente av et svar på sitt økonomiske mareritt.
