Globale fond er blitt svært populære blant norske fondskunder, og i særdeleshet globale indeksfond. To av de tre største aksjefondene i Norge er begge indeksfond. Undersøkelser fra både Forbrukerrådet (2018, revidert i 2020) og internasjonalt viser at passive globale aksjefond i snitt har slått de aktive. Du får bokstavelig talt mer valuta for pengene, siden indeksfond er billigere. For 20 år siden var bare 21 prosent av våre fondspenger plassert i globale fond. Nå er andelen over 40 %, med en overvekt i indeksfond.
De fleste globale indeksfond er svært like. Det som primært skiller dem er:
- Kostnad: Varierer fra 0,15 % – 0,5 %
- Ekskludering: Det er vanlig at fondene ekskluderer de samme selskapene som Oljefondet gjør, dvs selskaper som er involvert i kontroversielle våpen, utvinner kull eller selger tobakk. Noen fond har enda strengere regler enn Oljefondet.
Men den økende populariteten er blitt fulgt av økende kritikk. Spesielt det siste året, har jeg fått svært mange spørsmål om høy USA-vekting og mulig AI-boble. Jeg har prøvd å samle noen av de mest vanlige argumentene mot indeksfond:
«Altfor mye USA!»
Globale indeksfond har en veldig stor spredning i antall selskaper. Aktive aksjefond har kanskje «bare» plassert i 40-50 selskaper, mens vanlige globale indeksfond har aksjer i over 1300 selskaper. Men har de en god nok geografisk spredning? De mest populære globale indeksfondene i Norge følger den samme aksjeindeksen, MSCI World Index. Den består av over 1300 selskaper i 23 industrialiserte land. Disse selskapene representerer rundt 85 % av verdens børsverdier, men 70 % av fondet er investert i aksjer som er notert i USA. Resten er stort sett i EU og Japan. For 25 år siden var USA-andelen «bare» rundt 50 %, nå er den på all time high.
Å ha 70 % av sparepengene i ett land, høres i utgangspunktet ut som en dårlig ide. Men at Facebook, NVDIA, Microsoft etc er notert i USA, betyr ikke at de er helt avhengige av amerikansk økonomi. Mye av salget er utenfor USA. Microsoft har f eks mindre av omsetningen fra USA enn farmasigiganten Novo Nordisk, som er notert i Danmark. Man glemmer også at indeksfond er dynamiske, ikke statiske i vekting av land, bransjer og selskaper. Hvis amerikanske selskaper faller i verdi versus de europeiske, vil et indeksfond tilpasse seg dette og eie mer i Europa, mindre i USA. Det er heller ikke slik at høy USA-vekting bare gjelder de globale indeksfondene. Det er flere aktive, globale fond som selges av norske fondsforvaltere som har en like høy USA-andel.
«De er tvunget til å kjøpe dyre aksjer!»
Over 20 % av verdien i et typisk globalt indeksfond er for tiden plassert i syv selskaper – de såkalte Magnificent Seven: NVDIA, Apple, Microsoft, Facebook, Amazon, Google og Tesla. Årsaken er at fondene følger slavisk MSCI World-indeksen, hvor disse aksjene er tungt vektet. Uansett hva forvalteren måtte mene om prisingen av f eks NVDIA, må hen ha rundt 6 % av selskapet i fondet, akkurat nå.
Det er imidlertid ikke slik at man er nødt til å kjøpe flere aksjer i f eks NVDIA når kursen stiger. Det er en ganske utbredt misforståelse blant kunder som mener vi er inne i en indeksboble. Man kjøper mer aksjer hvis folk putter mer penger i fondet, men ikke fordi kursene stiger.
Og hva er egentlig en «dyr» aksje? Mange mente f eks at Apple var skamdyr for fem år siden, da kursen var en brøkdel av dagens. Med unntak av Tesla, tjener faktisk de syv største globale selskapene ekstremt mye penger. Slik var det ikke med selskapene som raste utfor dot.com krisen i år 2000. De var gjerne priset på luft og håp. Et annet, enda bedre spørsmål er om et aktivt fond med mer fleksibelt mandat faktisk klarer seg bedre og unngår «dyre» aksjer? Igjen, skal vi tro historiske data, er det lite som tyder på det.
«De er jo ikke best!»
Dette er en legitim kritikk, som jeg tror mange kunder vil være mer opptatt av de neste årene. De siste årene har egentlig vært perfekte for globale indeksfond, takket være en svært konsentrert oppgang. Legg til en svekket dollar og vips, kunden har opplevd fem fete år i globale indeksfond. Men et indeksfond vil normalt aldri toppe rangeringer av de beste aksjefondene. Der finner du aktive fond. Hele rasjonale for et indeksfond er jo at du skal få markedets avkastning, dvs snittet, fratrukket en liten kostnad. Derfor vil det alltid være fond som gjør det langt bedre – og langt svakere. «Problemet» er jo at kundene gjerne ser på toppen av rangeringene – ikke bunnen. Ser man nedover på fondslistene finner man en rekke aktive fond som gjør det langt dårligere enn indeks. For fem år siden var lista over tapere og vinnere kanskje snudd på hodet. Hva med neste år? Hvem vet. Men indeksfondene vil fortsatt treffe omtrent likt med indeks. Bedre å kjøpe hele høystakken enn å finne nåla, med andre ord.
«Passer ikke i Norge»
Det er nok riktig. Skal kunden investere i norske aksjefond, kan det svare seg å gå for aktive, ikke passive fond. Forbrukerrådets grundige undersøkelse i 2020 viste at globale aktive fond ga lavere nettoavkastning enn indeksfond. Men for fond som investerer på Oslo Børs, var det motsatt: «Forbrukere kan – i tillegg til å plassere mesteparten i et globalt indeksfond – vurdere å supplere med et Norge-aksjefond, som da kan være et aktivt aksjefond», oppsummerte Forbrukerrådet. Det er egentlig ganske intuitivt. Når en norsk fondsforvalter skal konkurrere om å finne de beste globale aksjene, konkurrerer man mot tusenvis av andre forvaltere. Markedet er ganske gjennomanalysert, iallfall for de brede fondene. I Norge er det færre om beinet. Forvalter man et Norge-fond, er du ikke mer enn en telefonsamtale unna finansdirektøren i selskapet du investerer i. Prøv det i Apple eller Microsoft! Men merk at risikoen, målt med standardavviket, er betydelig høyere for Oslo Børs enn globalt.
«Er ikke utvalget dårligere?»
Hva så med kunder som vil ha pengene i teknologifond? Helsefond? I fornybar sektor? Eller i fond som tar mer samfunnsansvar? Her er ikke tilbudet blant indeksfondene like bredt og tilgjengelig som for aktive fond, iallfall ikke via norske banker. Særlig blant bransjefond fins et langt større utvalg i aktive fond. En annen svakhet med f eks indeksfond innen teknologi, er at de tre store (Microsoft, Apple og NVDIA) blir så ekstremt dominerende (totalt over 50 %), at det nærmest blir et veddemål om kursen på disse tre.
